Dikt

Naturbilder

Prosjekt

Sagn

::: Sagn :::

Havfruene på Fruholmen

Mor stod og pakket julegaver da hun hørte et veldig brak fra barneværelset. Det var som et snøras, og kopper og asjetter knuste mot gulvet. Hun skyndte seg inn, og der satt Tutti med hele kakaomuggen veltet i sengen. Brettet var falt i gulvet, og det lå strødd med glasskår over det hele. Tutti gråt, og Per gråt fordi Tutti hadde vært så uheldig. Spisebordslemmen over sengen til Tutti hadde glidd ned på den ene siden, også veltet sammen. `` Ikke gråt!``, sa Hildur. ``Jeg skal koke ny kakao til dere. Et uhell er et uhell``. Hun samlet opp glasskår og var like blid. ``Det er godt du ikke brente deg,`` sa mor. Også byttet hun rent på sengen til henne. Det så forferdelig ut. Det hvite sengetrekket var gjennomtrukket av kakao. Alt måtte skiftes. Og Tutti selv måtte ha ren buksebjønn. Men omsider var da alle spor etter ulykken fjernet. Senga var ren, og Hildur kom med nytt brett. Og når alt var fredelig og godt satte mor seg inn til dem og fortalte eventyr. Det ble en liten reise med havfruene fra Fruholmen.

Nordishavet bruste, og Fruholmen fyr, det nordligste fyr i verden, sendte blink etter blink ut i mørket og snøtykke. Bølgene danset heksedans. Og fire små havfruer, som hadde våget seg for høyt opp til havflaten, ble kastet omkring på bølgetoppene. Da kom sjøormen svømmende. Han buktet seg fram og speidet etter rov. Han fikk øye på de små havfruene, og han tok den ene og svømte av sted med henne. De tre andre havfruene ble ført videre av vinden og strøm og kunne ikke hjelpe søsteren. De ble kastet rundt og rundt og visste ikke hvor de var. Og alt var mørkt – så skremmende mørkt. Da skar lysblinket gjennom mørket. ``Det er Fruholmen fyr!`` ropte havfruene. Nå visste de hvor de var. De fikk straks mot og nye krefter. De svømte mot holmen, strømmen hjalp dem, og bølgene kastet dem i land. De la seg ned å hvilte. ``Stakkar, stakker søsteren vår,`` sa de å gråt. ``Vi ser henne aldri mer!``

Da de hadde ligget en stund ble de sulten. ``Den som bare hadde litt mat,`` sa den ene havfruen. Da kom en hvit gås flyvede i mørket. ``Kjære, hvor kommer du fra?`` spurte havfruene. ``Jeg kommer fra Gåsøy!`` svarte gåsa. ``Kan jeg hjelpe dere med noe?``. ``Vi er sulten!`` sa havfruene. ``Det er ingen nød,`` sa gåsa. Og så la hun tre egg til dem, ett til hver. Havfruene takket og ble veldig fornøyd. Og mens vinden ulte og snøen pisken dem i ansiktet spiste de eggene. ``Dette er et trist sted,`` sa havfruene. ``Trist sted!`` ropte gåsa. ``Det er et av de vakreste stedene i verden! Kom igjen til sommeren. Dere må se holmen i sol og sommerbris. Når vinden stryker over bølgetoppene og løfter havsløret opp fra vannet, da glitrer det av perler og diamanter. Kom og pynt dere! Og når havet er som et sølvspeil, kan dere sitte her på holmen og speile dere!``. ``Det høres bra ut,`` sa havfruene, ``Vi vil komme tilbake til sommeren.``

Havfruene satt værfast på Fruholmen i flere dager. Så en dag gav stormen seg. Havet ble rolig og havfruene kunne trygt svømme hjem. Nede på havbunnen søkte de den kloke, gammel havkatten. ``Kan du si oss hvordan vi kan befri søsteren vår fra sjøormen?`` spurte havfruene. ``Det kan dere ikke gjøre,`` svarte havkatten. ``Men kommer tid, kommer råd. Vent til sommeren!``. Havfruene glemte ikke hva gåsa hadde fortalt om Fruholmen i sommer og sol. ``Vi må opp igjen!`` sa de. ``Vi vil kle oss i havsløret og pynte oss med perler og diamanter, og kanskje vi treffer mennesker som kan fri søsteren vår fra sjøormen!``. Rett som det var tok de seg en tur opp til overflaten og tittet på været og tiden. ``Er det sommer snart? Kommer solen snart?`` undret de. Og en vaker dag var solen der. Mørket var borte! De tok hverandre i hendene og danset i ring. De slo med fiskehalene så havskummet sprutet høyt i været. Da kom det gammel havkatten svømmende. ``Hvorfor er dere så glade?`` spurte hun. ``Fordi solen har kommet!`` sa havfruene. ``Nå dra vi til Fruholmen. Er lykken med oss, treffer vi mennesker som kan fri søsteren vår fra sjøormen!``. ``Hold dere borte fra menneskene,`` sa havkatten. ``De er ikke for oss!``

Men havfruene ville ikke høre på den kloke, gamle havkatten denne gangen. De svømte av sted. Det var sant at Fruholmen med det røde fyrtårnet var vakker i sol. Havskummet og sjøsprøyten var så hvit, så hvit. Og perler og diamanter drysset over holmen når bølgene brøt mot den. Havfruene krøp i land. De la seg i beredning og kledde seg i skumsløret, og de løste det lange håret sitt og flettet det med perler og diamanter. De speilet seg i havet og syntes selv at de var tre vakre havfruer. Da stod med ett tre glade junker hos den. De løftet de fjærerydde hattene sine og bukket dypt. ``God dag skjønne havfruer!`` sa junkerne. Men havfruene ble redde og ville dukke ned i sjøen. ``Nei, bli ikke redd!`` ropte junkerne. ``Vi er bare tre glade fyrer som reiser jorden rundt!``. ``Er der slike fyrer som det fyret der?`` spurte havfruene og pekte på fyret som raget opp på holmen. ``Kan vi være til hjelp, har vi både sverd og armer,`` svarte junkerne. Da ble havfruene glade. ``Vi trenger hjelp,`` sa de. Også fortalte de om søsteren som var blitt tatt av sjøormen. ``Kan dere fri søsteren vår?`` spurte de. ``Det er vår minste kunst!`` sa junkerne, ``Vi heter Stor, Større og Størst! Stor har den hvite hesten. Større har den røde hesten, og jeg har den svarte hesten,`` sa Størst. Da klappet havfruene i hendene, og gåsa fra Gåsøy kom flyvende. ``Er dere der?`` sa gåsa. ``Ja, jeg har ventet på dere. Hva kan jeg hjelpe dere med nå?``. ``Vil du være så snill å sende bud etter hestene til junkerne?`` bad havfruene. ``Det er en hvit, en rød og en svart hest som står på Stjernøy!``. ``Det vil jeg``, sa gåsa. Og så sende hun tre gjess fra Gåsøy etter hestene til junkerne.

Da hestene kom satte Stor seg på den hvite hesten, Større satte seg på den røde og Størst satte seg på den svarte. Og de tok hver sin havfrue i fanget og red uti havet. Havfruene viste veien til sjøormen. Langt, langt uti havet red de, og de kom til en klippeøy hvor ingen menneske bodde. ``På bunnen av havet ligger sjøormen,`` sa havfruene. ``Han ligger som en ring rundt øya og biter seg selv i halen. Slik vokter han grotten hvor søsteren vår er fanget!``. ``Her er det dypt! Hvordan skal vi komme ned?`` tenkte junkerne. Da fikk Størst øye på en blåsende hval. Han ropte på den, og bad dem om hjelp til å komme ned til havbunnen. ``Hvor mange er dere?`` spurte hvalen. ``Vi er tre hester og tre menn!`` svarte Største. ``Jeg tar dere alle, både hester og menn,`` sa hvalen. ``Bare rid inni gapet mitt. Jeg dukker ned med dere, og tar dere opp når dere ønsker det!``. Junkerne takket og red inni gapet på hvalen, og havfruene ble igjen på øya. De så hvalen dukke under havflaten og bli borte med junkerne. Så satt de tilbake og ventet i angst og spenning på det som ville skje. Lenge var det stille. Ikke en krusning var å se på havflaten. Da, med ett tok det til å bruse og boble. Vannstråler sprøytet i være. Og det spratt med fisk som rømte til alle kanter. Øya skalv som under et jordskjelv, og havet ble rødt. Det ble kjempet en hard kamp nede på havbunnen. Men litt etter ble havet roligere. Det kom ikke flere vannstråler. Det steg ingen bobler til overflaten. Til slutt lå havflaten like stille som før.

Havfruene ventet og ventet. Langt om lenge så de ryggen på hvalen stikke opp av sjøen. Så stegg den høyere og svømte mot land. Den åpnet gapet, og ut red Stor, Større og Størst. Størst hadde søsteren til havfruene i armene. Da ble gleden stor hos havfruene. De takket hvalen og junkerne for hjelpen og spurte hva de kunne gjøre for dem. Men hvalen og junkerne ville ikke ha noe i takk. Hvalen sa han ville bringe havfruene trygt hjem. Men det var bare søsteren som ville hjem, de andre tre ville reise jorden rundt med junkerne. Den lille havfruen som var reddet fra sjøormen satte seg på ryggen til hvalen, og den svømte hjem med henne. Med engang hun kom hjem søkte hun den gamle havkatten. ``Hva skal jeg gjøre?`` spurte hun, ``Søstrene mine vil reise jorden rundt med tre glade junkere!``. ``Ta det med ro,`` sa havkatten, ``De kommer snart hjem igjen!``

Havfruene satte seg på hestene hos hver sin junker, og avsted bar det. Over hav og land. De var innom hver gård og grend de kom til. Og var det dans og fest, da svingte junkerne seg i dansen. Men havfruene kunne ikke danse, de måtte sitte og se på. De gråt litt fordi de ikke var som mennesker. ``Ikke gråt, men le!`` sa junkerne, ``Vi liker dere fordi dere ikke er som andre!``. Da lo havfruene. ``Dere skal lære oss å danse,`` bad havfruene. ``Det kan dere aldri lære!`` sa junkerne. ``Jo, vi vil lære det!`` sa de. ``Dere må ha to ben for å danse, og ikke bare en hale,`` sa junkerne. Men havfruene kunne ikke forstå det. Så kom de til Trondenes på Hinnøy. Der var det stor glid. Trond og Trondenes feiret bryllup med prinsessen fra Kongsvik! Folk kom langveis fra for å være med i bryllupet. Og junkerne og havfruene ble også budne til gildet. Det ble tent store bål ved stranden. Det ble skjenket flittig med mjød. Spillmenn spilte og dansen gikk lystig. ``Dans med meg!`` sa den ene havfruen til Største. ``Jeg kan ikke danse med deg,`` sa Største. ``Du kan hvis du vil!`` sa havfruen. Da tenkte junkeren på jenta i Junkerdalen. Hun som het Liten og hadde en nese så langt som et kosteskaft.`` Hun var ikke dum, hun! Gid hun var her nå,`` tenkte han. Med det samme stod hun foran han. Og hun hadde ikke så lang nese som han trodde. ``Vil du danse med meg?`` sa hun. ``Visst vil jeg danse med deg!`` svarte junkeren. Også danset han ut med jenta og ble borte for havfruen. ``Dans med meg !`` sa den andre havfruen til Større. ``Jeg kan ikke danse med deg,`` sa Større. ``Du kan hvis du vil`` sa havfruen. Da tenkte junkeren på jenta fra Junkerdal. Hun som het Mindre og hadde ører som de største kålblad. ``Hun var ikke dum, hun! Gid hun var her nå`` tenkte han. Med samme stod hun foran han. Og hun hadde ikke så store ører som han trodde. ``Vil du danse med meg?`` spurte hun. ``Visst vil jeg danse med deg!`` svarte junkeren. Også danset han ut med jenta og ble borte for havfruen. ``Dans med meg,`` sa den tredje havfruen til Stor. ``Jeg kan ikke danse med deg!`` sa Stor. ``Du kan hvis du vil!`` sa havfruen. Da tenkte junkeren på jenta fra Junkerdal. Hun som het Minst og hadde øyne så store som kaffekopper. ``Hun var ikke dum, hun! Gid hun var her nå`` tenkte han. Med samme stod hun foran han. Og hun hadde ikke så store øyne som han trodde. ``Vil du danse med meg?`` spurte hun. ``Visst vil jeg danse med deg!`` svarte junkeren. Også danset han ut med jenta og ble borte for havfruen.

Da søkte de stakkars havfruene bort fra menneskene og ned til havet. Der satt de på hver sin stein og så på midnattssolen. De løste det lange håret sitt, og kastet perlene og diamantene som var flettet i det ut i havet. ``Hva hjelper det om vi har vakkert hår. Vi er ikke mennesker!`` sa de. De tok av seg silkekjolene de hadde fått av junkerne. ``Hva hjelper det at vi har vakre klær. Det skjuler bare at vi er havfruer!`` sa de. Så gled de ned fra steinene og ned i havet. Men da de kjente det delige vannet omkring seg ble de glade igjen! De dukket i bølgene. De spratt og lo. Her kunne de danse! Her kunne de leke! Nei, ingen sted i verden var som havet! De la på svøm. ``Det var godt vi fant veien hjem til slutt,`` sa de til hverandre. Men det var langt hjem. Og de små havfruene ble trette. Da møte de hvalen som hadde hjulpet junkerne i kampen mot sjøormen. Den hadde hele tiden fulgt havfruene for å passe på dem. ``Sett dere på ryggen min!`` sa hvalen. ``Å, så deilig at vi møtte deg!`` sa havfruene. De krøp opp på hvalryggen. Der satt de så trygt og godt. Der følte de seg mer hjemme enn på hesteryggen. Det var en lykkelig søster som tok imot havfruene da kom.

Og de tre små havfruene kom klokere hjem enn da de drog.